Flertydighet og fleksibilitet

Norsk Sosiologisk Tidsskrift

Lars E. F. Johannessen¹ 

关键词: etnografi;    grenser;    jurisdiksjon;    profesjoner;    ethnography;    boundaries;    jurisdiction;    professions.;   

DOI  :  10.18261/issn.2535-2512-2018-03-04

学科分类：社会科学、人文和艺术（综合）

来源: Scandinavian University Press

【 摘 要 】

InnledningDenne artikkelen handler om grenser mellom profesjonelle, også kalt jurisdiksjon eller jurisdiksjonsgrenser, i tradisjonen etter Abbott (1988) og hans studie av det profesjonelle system. Hos Abbott viser jurisdiksjon til en profesjons kontroll over bestemte arbeidsoppgaver, som for eksempel legeprofesjonens kontroll over diagnostikk og medisinsk behandling. Jurisdiksjonsgrenser er intimt forbundet med profesjoners identitet, makt, prestisje og økonomi, og jurisdiksjon er derfor et nøkkeltema i studier av både profesjoner og grensedragning (Lamont & Molnár, 2002, s. 177–178).Sosiologisk forskning har særlig fokusert på jurisdiksjonsgrenser på makronivå, med vekt på hvordan disse hevdes, vinnes, opprettholdes og endres (se bl.a. Etzioni, 1969; Freidson, 1970; Larson, 1979). Man har derimot viet mindre oppmerksomhet til jurisdiksjonsgrenser på arbeidsplassen – det Abbott (1988) kaller arbeidsplassjurisdiksjon. Dette til tross for at det kan være betydelig avstand mellom arbeidsplassjurisdiksjon og de grensene som trekkes opp i makroinstitusjoner som rettsvesenet. På arbeidsplassen må rettsvesenets klare grenser tilpasses organisasjonslivets kompleksitet, og tilpasningen vil i betydelig grad avhenge av organisasjonsmedlemmenes skjønn (Abbott, 1988, s. 64–69). Arbeidsplassen er derfor en sentral, men relativt understudert arena for hvordan profesjonsgrenser formes, forhandles og endres (Abbott, 1988; Bechky, 2003).For å utforske profesjonsgrenser på arbeidsplassen, tar artikkelen utgangspunkt i et feltarbeid jeg gjorde i en norsk storbylegevakt i perioden april–desember 2015. Artikkelen fokuserer på grenser for diagnostikk, slik disse ble trukket mellom leger og såkalte triagesykepleiere på legevakten. Triagesykepleierne jobbet i legevaktens frontlinje og hadde ansvar for å prioritere pasienter til konsultasjon med lege. I likhet med legene hadde de som oppgave å avklare pasienters helsetilstand, men i motsetning til legene måtte de bruke et formalisert prioriteringssystem, og de hadde ikke formelt lov til å diagnostisere pasientene. Samtidig var det, som artikkelens analysedel viser, knyttet flertydighet til hvor strengt prioriteringssystemet skulle binde dem, og til hva det innebar å «diagnostisere» pasienter. Triagesykepleierne hadde derfor fleksibilitet til å prioritere pasienter på mer skjønnsmessig, «diagnostisk» vis. Fordi skjønnsbruken bidro til mer presise prioriteringer, ble den også møtt med stor grad av uformell aksept blant legevaktledelsen. Artikkelen viser en betydelig avstand mellom organisasjonens formelle grenser og hva de ansatte uformelt gjorde – og fikk lov til å gjøre – i praksis. Den demonstrerer også hvordan organisasjonsinterne profesjonsgrenser kan være både flertydige, fleksible og mangfoldige, og gir med det et mer allment bidrag til forskningen på arbeidsplassjurisdiksjon.I fortsettelsen redegjør jeg for forskning på diagnostikk og grenser, og for studiens data og metoder. Deretter presenterer og diskuterer jeg resultatene av analysen.

【 授权许可】

CC BY-NC