Et forsøk på å beskrive det foranderlige

Norsk Sosiologisk Tidsskrift

Kirsten Danielsen¹ 

关键词: stedsendring;    drabantby;    medieomtale;    stigmatisering;    suburban change;    stigmatization;    public and private investments;    architectural layout;   

DOI  :  10.18261/issn.2535-2512-2017-06-03

学科分类：社会科学、人文和艺术（综合）

来源: Scandinavian University Press

【 摘 要 】

InnledningAlle steder har en historie. Intet sted forsvinner helt uten å etterlate seg spor. Noen steder har en mer definert begynnelse enn andre, men selv de definerte kan bygge på en mer udefinert fortid – hvor stedsbruken var en annen (Lefebvre, 1991). Som mange andre drabantbyer henter også Romsås navnet sitt fra en gård – i sin tid en av de største gårdene i Østre Aker. Av gården er det intet annet igjen enn navnet. Det er navnet som knytter Romsås til en fortid. Det er ingen materielle fortidsspor i landskapet. Stedet lå åpent for ambisiøse og idealistiske planleggere som skulle løse Oslos økende boligproblem.Det er nå over 40 år siden de første beboerne flyttet inn i den nybygde drabantbyen Romsås. Det er på høy tid å se nærmere på hva som har skjedd i løpet disse årene. Romsås er interessant, for man mente å ta hensyn til det man hadde lært av tidligere planleggingsfeil, men til tross for gode intensjoner fikk bydelen etter hvert mye negativ omtale i mediene og et dårlig rykte. Både ryktet, medieomtalen og befolkningssammensetningen har endret karakter. Så hva har skjedd?I denne artikkelen vil jeg ved hjelp av ulike kilder beskrive endringsprosessene på Romsås. Romsås er beskrevet av byplanleggere, arkitekter, journalister, studenter og skribenter av ulikt slag. Jeg mener å kunne vise at Romsås har gått gjennom ulike faser: en optimistisk innflyttingsfase på 1970-tallet, en forfallsfase da bydelen ble sterkt stigmatisert på slutten av 1970-tallet og utover, og så det vi med forsiktighet kan kalle en revitaliseringsfase som begynner på 2000-tallet. Disse fasene er ikke klart adskilt, men det lar seg gjøre å peke på noen karakteristiske trekk ved hver av dem. Jeg vil legge mest vekt på den tredje fasen, da jeg kan bygge på egne intervjuer og observasjoner, men også fordi stedet etter hvert fremstår som mindre problemfylt enn andre drabantbyer med en stor befolkning med migrasjonsbakgrunn og med tilnærmelsesvis samme sosioøkonomiske profil.Det særegne ved drabantbyen Romsås er den fysiske stabiliteten og den geografiske avsondretheten. I 40 år har bydelen ligget der som en mer eller mindre konstant fysisk størrelse – det i motsetning til forandringer en er vitne til i andre bydeler i Oslo. Den kommunalt initierte byfornyelsen er et tidlig eksempel: gamle bygårder ble rustet opp og leiligheter slått sammen. Nyere eksempler er fortetting, villaer blir erstattet av høyhus. Andre steder får bygningsmassen nytt innhold: et sykkelverksted blir til en moské. En kan se raske endringer på gatenivå ved at nye forretninger etableres, enten for å forsvinne eller bli en permanent del av bymiljøet. De fysiske endringene blir tegn på sosiokulturelle og økonomiske endringsprosesser som kan være raske eller trege, forbigående eller permanente (Børrud, 2005). Det er strukturelle endringer som har konsekvenser for beboernes liv.StedEn bydel er en geografisk enhet med spesielle fysiske særtrekk. Når sosiologer studerer naboskap/bydeler, har de en tendens til rette oppmerksomheten mot naboskapsrelasjoner på bekostning av stedets fysiske struktur. Hus, veier og andre fysiske objekter bidrar til å definere et sted og gjøre det til et spesielt sted å bo. Arkitekturen og bygningsmassens utforming påvirker folk oppfatning av stedet og definerer det (Urry, 2000). Det er stedets tunge materialitet, men steder blir også til ved de spor folk etterlater, som snarveier over en gressplen. Det viser hvordan folk beveger seg gjennom landskapet på ikke-planlagte måter og gjør det til sitt gjennom bruk. Steder er både konstante og bevegelige størrelser. Steder er ikke fastlåste eller ferdige. De vedlikeholdes, reproduseres og endres også gjennom beboeres ulike praksiser (Cresswell, 2004).En kan avgrense steder territorielt og topografisk – en fysisk avgrensning, et tomt rom som ikke sier noe om innbyggernes relasjoner til hverandre, eller hvordan rommet tilskrives mening og utvikler seg over tid (Savage, 2005). Steder defineres av hvem som bor der, men også av andres blikk og av det rykte eller omdømme disse blikkene tilskriver stedet. Slik sett er steder mer enn et kollektiv av individer og en fysisk struktur. Stedsbilder er sosiale konstruksjoner og reflekterer hvem som ser, hvilke posisjoner de har, kjennskap til stedet og hvordan stedsforestillingene kommer til uttrykk i ulike verbale og mediale fremstillinger. Som jeg vil vise, kan steder forandre karakter – stedets flyktighet (Massey, 2005) – selv når den fysiske strukturen er gitt og konstant.

【 授权许可】

CC BY-NC